Les hele reportasjen i Vårt Land.

Krigen avdekker diskriminerende holdninger

FLUKT FRA KRIG: Majoritetseuropeere, og særlig vestlig media, bør gjennomgå sine holdninger til mennesker på flukt. Så vil jeg oppfordre norske muslimer til å vise at de står side om side med ukrainerne.

Vi har sett det før. Stridsvogner som ruller inn over en nasjons landegrenser begrunnet i at den invaderte nasjons folk er bråkmakerne. Åpenbare folkerettsbrudd som forsøkes kamuflert av nettopp folkerettslige begrunnelser av en eneveldig diktator. Scener av masseødeleggelse og død.

Forskjellen er at i Europa er dette første gang siden Bosnia-krigen dette oppleves på kloss hold. Og det setter sterke følelser i sving – av frykt, urettferdighet og en solidaritetserklæring til ukrainere.

Kan oppleves dobbeltmoralsk

Innleggene som fordømmer Putin og hedrer den ukrainske motstandsbevegelsen er utallige i internasjonale og nasjonale medier. Noen norske muslimer eller andre med innvandrerbakgrunn utenfor Europa kan oppleve det som dobbeltmoralsk når statsledere og nyhetsmedier ikke går like hardt til verks for å fordømme brudd på menneskerettigheter og folkerett andre steder i verden. Det kan også oppleves urettferdig at folkerettsbrudd i andre land nedtones ved å antyde at opprørere i disse områdene selv har skylden eller fremstilles som terrorister.

Det er forståelige reaksjoner. Det vi likevel må huske, er at frykt og urettferdighet oppleves sterkere jo nærmere slike situasjoner skjer, og derfor kommer sterkere reaksjoner. Det er bare slik menneskelig psyke fungerer, og mange er kanskje ikke engang bevisste på hvordan dette oppfattes. Krigen har også vist at Russland utgjør en reell fare for Norge, og det er en frykt alle som bor her, også norske muslimer, føler på. De færreste sitter i dette øyeblikk og tenker at Norge må ut av NATO.

Minoriteter har også påvirkningskraft

Sammenligninger med andre hendelser er også til lite hjelp for ukrainerne. De opplever massive og urettmessige overgrep, som store deler av innvandrerbefolkningen i Europa inderlig kan relatere til. Mange vet hvordan det er, eller kjenner godt til mennesker som vet hvordan det er å bli utsatt for militære offensiver, invasjoner, okkupasjon og menneskerettsbrudd. Disse følelsene bør nå få utspill med empati for ukrainerne, og ikke en «Nå kan Europa kjenne hvordan det føles»-holdning.

Som en minoritet er det lett å tenke at man ikke har påvirkningskraft, og heller klage over det man mener majoriteten gjør galt. Men da glipper sjansen til å utrette noe selv. Minoriteter har også påvirkningskraft gjennom våre aktive handlinger og holdninger. Til de som har følt i sin nærmeste sirkel hva krig kan føre meg seg, og til de som ikke har det, men er idealister som vil kjempe mot folkerettsbrudd og overgrep: ta ordet på vegne av ukrainere. Vis at vi bryr oss, spre budskapet med samme glød som vi gjør for de som «ligner».

Ingen vet bedre enn mennesker med tilhørighet til konfliktområder hvilken motivasjon det gir å få støtte fra de som ikke er personlig berørt. Folkeretten og menneskerettighetene skal være lik for alle uavhengig av øyefarge, religion og klassetilhørighet. Uavhengig av hvor i verden man bor. Krigen i Ukraina trenger ikke være et nytt skille mellom «dem» og «oss». Den representerer kun det evige skille mellom de som undertrykker og de som står opp mot dem.

Les hele reportasjen i Vårt Land.