Fatima Almanea og Mohammad Usman Rana
Wasila – nyopprettet tankesmie for norsk islam
Ytringsfrihetsdebatten kommer stadig tilbake i ulike versjoner. Fra Jyllands-Postens karikaturer i 2005 til Sians nylige markeringer med budskap om deportering og internering av muslimer, samt skjending av den hellige Koranen. Det viktige for norske muslimers tilnærming til religionskrenkende ytringer og handlinger er hvordan profeten selv reagerte på slikt.
Under tiden sin i byen Taif ble profeten Muhammad møtt med massiv utskjelling og vold fra folkemasser, hvilket medførte at han ble tvunget til å forlate Taif.
Det er rapportert at profeten blødde så mye at hans føtter var dynket i blod. Da han fikk tilbud om å hevne seg mot menneskene som utøvde denne verbale og fysiske volden mot ham, avslo han imidlertid tilbudet og svarte istedenfor med å be en bønn for dem. Han svarte på sjikane med barmhjertighet.
Episoden fra Taif understreker også et annet poeng: Profeten Muhammad ble angrepet for å benytte seg av sin ytrings- og religionsfrihet. Polyteistene i hans samtid ønsket nemlig å skade og drepe ham på grunn av monoteismen han åpent talte om.
Harselerende dikt
Selv om både nåtidens muslimer og vestlige intellektuelle tror at det er karikaturtegningene i Jyllands-Posten som markerte startskuddet for harselas mot islams profet i en «kunstnerisk» sammenheng, er dette historieløst.
Profeten ble ikke sjelden utsatt for harselerende dikt i sin samtid. Men hvordan håndterte han dette? På en humoristisk og avvæpnende måte. Eksempelvis ble han av sine motstandere og polyteister i lyrikken kalt «Mudhammam» istedenfor «Muhammad». «Muhammad» betyr «den lovprisede», mens forvrengningen «Mudhammam» kan oversettes med «den klanderverdige». Slik svarte profeten:
«Er det ikke forbausende for dere hvordan Allah beskytter meg fra Quraish’ (stamme i Mekka) misbruk og forbannelse? De misbruker Mudhammam og forbanner Mudhammam, mens jeg er Muhammad (og ikke Mudhammam)?»
