Les hele reportasjen i Morgenbladet.
Etter å ha jobbet flere år ved sykehus både i Oslo og Østfold har jeg latt meg fascinere av hvor ulik interessen er for noe så erkenorsk som langrenn. Særlig med tanke på at områdene ligger ganske nærme hverandre rent geografisk. Det er ikke like lett å småsnakke om felleski og føremelding med østfoldinger som i Oslo. Men både østfoldinger og Oslo-borgere er like norske for det. Eller ikke?
Kanskje er langrenn en noe triviell markør for norskhet. Hva med alle republikanere i Norge som vil avskaffe monarkiet – vår styringsform? Det vil si avsette Kong Harald? Kongehuset vårt er utvilsomt tett knyttet opp til norsk identitet, og synet av Slottet og Hans Majestet Kongen setter patriotiske følelser i sving hos mang en nordmann. Likevel finnes det altså landsmenn blant oss som vil avskaffe et så sterkt og historisk symbol på det norske. Deriblant 36 stortingsrepresentanter som stemte for dette i 2019, inkludert to Høyre-politikere, åtte fra Venstre og dagens kulturminister Anette Trettebergstuen (Arbeiderpartiet). Hvor norsk er det å ville kvitte seg med en så norsk institusjon og tradisjon?
Flytende identitet
I den aktuelle debatten om hva det vil si å være norsk, er det viktig å huske på at det eksisterer store motsetninger i landet vårt, også når nordmenn med andre opphavsland og såkalte bindestreksnordmenn fjernes fra ligningen. Forskjeller i geografi, utdanningsnivå, økonomi og familietradisjoner betyr noe for hvordan og hvorfor man føler seg norsk. Og det kan argumenteres for at det er nettopp disse ulikhetene og variasjonene som er med på å forme vår nasjonale identitet. De ulike menneskene i landet, både i nåtiden og fortiden, lager historien om Norge. Diskusjoner om det norske er absolutt ikke nytt i norsk historie – det er bare å skue tilbake til kulturkampen mellom Henrik Wergeland og Johan Sebastian Welhaven i 1830-årene, som blant annet dreide seg om hvordan norsk kultur og språk skulle utvikle seg.
Det gjør at definisjonen av norskhet nødvendigvis må være vid og til dels flytende, og avhengig av hvilken tid vi lever i. Bare se på et elsket begrep som «dugnad», som ofte trekkes frem som noe typisk norsk. Det står nok ikke like høyt i kurs etter covid-pandemien, etter myndighetenes overforbruk av det.
I den postmoderne zeitgeist kan alle definere seg selv til enhver tid. Da bør det heller ikke oppleves så kontroversielt at mennesker kan ha sin personlige definisjon av hva det er å være norsk.
Er friheten norsk?
Imidlertid er det grunn til å advare mot en utvikling der norskhet relativiseres for mye og utvannes, slik flere andre begreper og tradisjoner i samfunnet vårt gradvis tømmes for innhold. Derfor er det malplassert når fremskutte politikere som Abid Raja lanserer globaliserte definisjoner på det å være norsk. Å støtte opp under verdier som ytringsfrihet, demokrati, religionsfrihet og likestilling er utmerket, men det gjør deg ikke mer norsk enn svensk, dansk eller rett og slett en verdensborger som er tilhenger av FNs menneskerettigheter. Dessuten ideologiserer Raja hva det er å være norsk, når han nokså pompøst gjentar at det å være norsk betyr «frihet for alle» – uten å engang definere hva frihet er. En ideologisert forståelse av begreper som frihet, sekularisme, likestilling og skamløshet som brukes for å definere det «ikke-norske», «de andre», «de fremmede» og «middelalderske», er ikke en farbar og konstruktiv vei. En sosialliberal tvangstrøye produsert i Venstres partiprogram bør ikke bli vår neste nasjonale bunad. En nordmann kan både være hverdagskristen og helårskristen, og være hverdagsmuslim og helårsmuslim.
Sette pris på landet
Hva er det som da gjør oss norske? For å sitere Torbjørn Røe Isaksen, en av rikets få intellektuelle politikere de siste årene, «er arven fra historien og tradisjonen avgjørende for å forstå hvem vi er og hvor vi skal videre» (Hva er konservatisme, 2021). Betydningen av det norske kan ikke fullstendig løsrives fra landets konkrete kulturarv, historie, institusjoner, kristne tradisjoner og språk. Ja visst må norsk identitet være dynamisk, men bevegelsene i identiteten bør ha en grunn å bevege seg på. Lojalitet til demokratiet må være sentralt for alle nordmenn, men demokrati er faktisk bygget på uenighet, ikke konformitet. Dersom det ikke foregår diskusjoner om hvilke verdier og ideer som skal prege landet vårt, har vi ikke noe levende demokrati.
På et mer personlig plan kan det å være norsk dreie seg om en sterk følelse av å være nordmann, snakke norsk, skryte av landet i møte med utlendinger og oppleve en dyptfølt glede 17. mai. Det bør også gå ut på å ønske det beste for Norge som land og ikke bare ens egen spesifikke minoritet. Som å bry seg om landets økonomi og sikkerhet, eller noe så banalt som at Norge vinner flest gull i vinter-OL. Å sette pris på tillitssamfunnet vårt og betale skatt med glede kan også skape følelse av norskhet. Og føler vi oss ikke veldig norske når vi i marka er ivrige til å hilse på fremmede, mens vi kan ta en heis fem etasjer opp med en ukjent uten å ha øyekontakt? De som har erfaring fra arbeidslivet i andre land, vil sikkert også se det som en god norsk verdi at vi kan forlate et viktig jobbmøte klokken tre for å hente i barnehagen.
Det man bidrar med
Et sentralt spørsmål i ordskiftet om norskhet er hvordan etniske og religiøse minoriteter skal bli vevd inn i den norske identiteten. Jeg arbeidet mye med dette spørsmålet i min bok Norsk islam – hvordan elske Norge og Koranen samtidig fra et muslimsk perspektiv, og tror at nøkkelordet er kontinuitet, som er alle kulturers bærebjelke. At etniske og religiøse minoriteter kontinuerlig, over lang tid, tar del i det norske og bidrar til det norske. Slik er de med på å fortsette historien om Norge. Det er summen av de menneskelige bidragene til denne fortellingen om Norge som utgjør norsk kultur.
En kultur får røtter av flere ti- og hundreårs tradisjoner. For å bruke norske muslimer som eksempel: Jeg tror ikke det å bare føle seg norsk og sverge lojalitet til det norske demokratiet er nok eller avgjørende for å bli en integrert del av det norske lappeteppet. Det er norske muslimers bidrag til Norge som kommer til å skape dype røtter. Ser vi til USA, står amerikanske muslimer i en særstilling sammenlignet med muslimer i andre vestlige land, fordi de har flere hundre år gammelt fotfeste i USA. De har satt preg på USA helt siden 1776, da republikken ble etablert, ettersom 20 prosent av de afrikanske slavene var muslimer. Slik har blant annet den muslimske jazzsaksofonisten.
Pharao Sanders, bokseren Muhammad Ali og arkitekten Fazlur Rehman Khan – som er hjernen bak Chicagos kjente skyskrapere og en pioner innenfor skyskraperdesign – bidratt sterkt til å forme USA, og gitt generasjoner av amerikanske muslimer referansepunkter, representasjon og røtter i amerikansk kultur.
Om norske muslimer bidrar til Norge over lang tid – spesielt innenfor idrett, kunst, kultur og akademia – vil det på sikt skape en sterkere følelsesmessig tilknytning til Norge, og majoritetsnordmenn vil anerkjenne disse bidragene. Vi ser denne utviklingen allerede. Omar Elabdellaoui, langvarig fotballproff i utlandet og norsk landslagsspiller, har vært ærlig om hvor seriøst han tar sin islamske tro, og at det islamske bønneteppet følger med ham overalt. I boken min fortalte han hvor stolt han er når han tar på seg den norske landslagsdrakten, og at han både synger nasjonalsangen og ber en islamsk bønn for at Norge vinner kampen før avspark. Det finnes masse profiler som er med på å gi norske røtter til norske muslimer. Artister som Magdi i Karpe, NRK-komikeren Yousef Hadaoui og forfattere som Zeshan Shakar og Bushra Ishaq. Innenfor norsk akademia finnes det en forsker og kirurg som Sheraz Yaqub ved Rikshospitalet som bringer norsk leverkirurgi og kreftforskning videre.
Ikke melde seg ut
Opp mot en konformitetspreget definisjon av hva en nordmann er, tror jeg det er nyttig å utvide definisjonen på det norske. Vi må vise til minoritetsnordmenns stadige bidrag til kongeriket og dets kultur. Å melde seg ut av det norske er mer problematisk fordi det signaliserer at man muligens har gitt opp, og at det ikke er mulig å gi bidrag til fortsettelsen av historien om Norge. Det kan også skape rotløshet.
Så må det ikke glemmes at en av norgeshistoriens fremste nordmenn, Henrik Ibsen, bokstavelig talt forlot Norge for flere tiår. Han følte seg mer som europeer enn nordmann – ingen nordmann vil likevel beskylde Ibsen for ikke å ha bidratt til Norge.
